Diaconia-en god investering

I 1991 startet Misjonsalliansen et lite mikrofinansprosjekt som etter hvert fikk navnet Diaconia. I dag er Diaconia en av Bolivias viktigste mikrofinansinstitusjoner. Her er historien om hvordan seks millioner dollar fra Norge har vokst til 56 millioner dollar i Bolivia.

Det er tidlig morgen, og på Diaconia er dagen godt i gang. Ved noe som minner om en byggeplass ligger kontoret til banken. Byggeplassen er de nye lokalene som er på vei opp. Nils Atle Krokeide, utsending for Misjonsalliansen og styreleder i Diaconia forteller historien om et lite prosjekt som vokste til å bli noe mye større.

– Prosjektet Diaconia hadde to hovedmål: skape flere arbeidsplasser og å hjelpe til med den store boligmangelen på El Alto. For 25 år siden var det ingen som lånte ut penger til å bygge boliger på El Alto. Det har vært en enorm innflytting til El Alto de siste årene. I 1960 eksisterte ikke byen, og nå bor det halvannen million mennesker der. I begynnelsen var det kaotisk og ingen systemer som kunne hjelpe folk med tak over hodet eller arbeid. Vi har ikke noe å sammenligne med i Norge. I løpet av tusen år har jo ikke Oslo nådd én million innbyggere. På El Alto har det skjedd på 30 år.

Misjonsalliansen hadde jobbet i Bolivia i flere år og måtte stille seg spørsmålet: Hva gjør vi som misjonsorganisasjon i denne situasjonen? Planen ble lagt. – Vi skulle ikke bygge hus for folk eller gi de arbeid. Vi skulle hjelpe folk med å skaffe seg hus selv og skape en måte de selv kunne lage arbeidsplasser, forteller Nils Atle. – Vi hadde mye pågangsmot og lite kunnskap!

En annerledes bank

Læringskurven var bratt. Det første året ga Misjonsalliansen ut noen få lån. Det andre året gikk mikrofinansprosjektet nesten konkurs, og det tredje året gikk prosjektet i balanse. – Det var en voldsom bratt læringskurve for å få dette til. Vi gjorde en del ting annerledes enn de andre mikrofinansinstitusjonene. For eksempel var vi de første som startet med kredittforsikring. Vi syns det er en uakseptabel risiko å pålegge fattige mennesker å betale lånet tilbake hvis noe skulle gå galt, forteller Nils Atle.

Det var flere ting Diaconia gjorde annerledes enn de andre bankene. Da kundekonsulenter skulle ansettes, fant man folk som var i målgruppen til banken. Det ble kritisert at man ikke ansatte utdannede folk fra overklassen. Nils Atle mener det er en helt naturlig måte å gjøre det på: – Det er vanskeligere for en fra overklassen å lære hvordan det er å være fattig enn for en fattig å lære god bankteknikk. Ricardo som i dag er direktør i banken startet som hjelpegutt, og han har som alle andre jobbet seg opp igjennom hele systemet. – Den eneste måten å komme seg opp og frem i Diaconia er: du må begynne på gulvet.

Kunden vet best

Diaconia har i dag 58 avdelingskontorer rundt om i landet. Målet er at banken skal dekke hele landet. Mikrofinans og Diaconia har vært en suksess i Bolivia. Er det noe med bolivianerne som gjør det til en suksessoppskrift? – Det spørs veldig hvor du befinner deg, sier Nils Atle. Aymarafolkene på høysletta er kjent for å være svært arbeidsomme. Tradisjonelt har folk lagret mat for å overleve to tørketider, altså fem år. Derfor har de lagret soltørkede poteter og kjøtt som kan holde i mange år. De har en tidshorisont som strekker seg langt. Det er annerledes nede i tropeområdene. Der lever mange fra dag til dag og fra hånd til munn. Mat kan du plukke fra trærne året rundt, og du trenger kun en hengekøye for å ha et sted å sove. Så i lavlandet har Diaconia jobbet mye med oppfølging og etter hvert har banken fått gode resultater der også.

I Bolivia har det vært et stort fokus på hjelp til å bygge bolig. Ut over dette lånes penger ut til å starte opp små bedrifter med salg og produksjon. – Vi har nok alltid hatt hjertet vårt i produksjon, fordi vi ser at det kan skape mer arbeid og arbeidsplasser, men handel er en lettere inngang og du kommer raskere i gang. Utgangspunktet er å hjelpe kunder på den måten de kan, og så gjør vi det vi kan. Kunden vet best hva kunden selv trenger! Diaconia har fokus på å låne ut og følge opp dette. Hva kundene skal drive med finner de ut av selv. Vi er gode på å drive mikrofinans, men vi er ikke gode skomakere. Så hvorfor skal vi lære opp folk til det? sier Nils Atle.

En snekker som liker å skape

Et eksempel på dette er en av Diaconias kunder, Raul Lopez, som lærte håndverket sitt av sine onkler. Vi møter Raul i huset hans på El Alto, her har han både hus og verksted. Raul jobber som snekker, og for tiden lager han dører som han sender ut til byggeplasser. – Jeg har hjulpet til på verkstedet siden jeg var bitte liten. Jeg har drevet med dette hele livet, og det første lånet tok jeg opp for seks år siden, forteller han. I dag har Raul tre ansatte som jobber for han, og i perioder med mye bestillinger kan han ha opptil ti ansatte. – Jeg hørte om Diaconia gjennom venner som hadde fått lån, forklarer han. Pengene Raul har lånt bruker han til maskiner og materialer. Grunnen til at Raul liker å jobbe med tre er enkel: – Du kan lage alt mulig med tre. Du har alle muligheter til å skape akkurat det du vil.

Huset har familien bygd litt etter litt. Nils Atle forklarer at i Bolivia gjør de det motsatte av i Norge. – Her bygger de huset litt etter litt og låner litt og litt. Derfor tar det 25 år å bygge et hus, men da har de ofte lite gjeld. I Norge kjøper vi huset ferdig, og så betaler vi ned på lånet i 25 år. Kona til Raul kommer ut for å hilse på, og hun forteller: – Tomten tilhørte foreldrene mine, og så har vi bygget huset rom for rom. Nå bor vi her med seks barn. Raul forteller at da de flyttet hit, lå det helt i utkanten av byen, da var det kun små jordhus her som lå helt øde. Nå er området en naturlig del av byen, og det er vann og kloakksystemer.

Det er tydelig at det er kona som er sjefen over pengene i familien, for når vi spør hvor mye Raul har lånt ser han spørrende bort på henne. Nils Atle forklarer at det er veldig vanlig at kvinnen har kontroll på det administrative i bedriften. Før i tiden var det damene som bestemte når dyra skulle slaktes nå er det ikke dyr man handler med, men penger.

Ekteparet Lopez drømmer om at barna skal få en utdanning. Raul legger til at det hadde vært stas om ett av barna ville overta bedriften etter han. Raul tar oss med inn på verkstedet og viser mange ulike prosjekter. – Jeg har nok å gjøre, og jeg får mest kunder via jungeltelegrafen, forteller Raul mens han viser bilder som kunder sender han på meldingstjenesten WhatsApp. En kunde har bestilt en hylle med spotter i, en annen har bestilt en hylle til å ha bilsamlingen sin på.

Planen videre for familien Lopez er å få kjøpt en pickup så Raul kan kjøre enda flere varer ut av verkstedet. Raul forteller at den største utfordringen han har er å registrere foretaket sitt riktig. Dette er noe Diaconia ønsker å fokusere mer på i tiden fremover: å få kundene over i formell sektor.

Diakoni i bunnen

Nils Atle tror de diakonale verdiene er en viktig del av bankens suksess. Banken har en tydelig kristen identitet og er opptatt av å være i de fattigste områdene langt utenfor byen hvor ingen andre institusjoner vil starte opp. – Selv om vi er en diakonal finansinstitusjon har vi vært opptatt av å være like gode som de andre, hvis ikke kommer vi til å dø ut, sier Nils Atle.
Målet har hele veien vært å ha lavest mulig rente, derfor har banken måttet skape effektiv drift. Nærhet til målgruppen og verdisettet er viktige deler av historien. – Folk blir i Diaconia år etter år. Jeg hører ofte at: Jeg har jobbet her i bare ti år. Nils Atle forteller om en nyansatt i Diaconia som tidligere jobbet i en annen stor bank i Bolivia. Han hadde vokst opp i et kristent hjem, men etter et halvt år i Diaconia spurte kona om hva som hadde skjedd med han. Hun hadde merket en stor forandring i hans tankesett og personlighet.
Et annet eksempel er en diskusjon som ble tatt for 20 år siden: Er det lov å gå med slips i Diaconia? Avgjørelsen ble: NEI! – Slipset blir tatt frem ved spesielle anledninger, men kundene våre skal komme til banken og se at de ansatte går kledd akkurat likt som dem selv, forteller Nils Atle.
For Diaconia er ikke reisen over ennå. De neste årene skal stiftelsen gå mer og mer inn i lokalsamfunnsprosjekter. Misjonsalliansen i Bolivia skal fases ut, men diakonalt arbeid skal fortsette gjennom stiftelsen Diaconia. – Det er tre deler vi skal utvikle, i tråd med lokalsamfunnstradisjonen til Misjonsalliansen. Vi ønsker å få kirkene i gang med prosjekter, som de driver med støtte fra oss. Fokuset blir på grasrotorganisasjoner og kirker. Målet er å drive diakonalt arbeid i hele landet, gjennom våre lokalkontor, forteller Nils Atle. Alt arbeidet Diaconia skal drifte skal følge Misjonsalliansens strategi.