En annerledes barnehage

Familien til Carlo prøvde å overbevise alle rundt seg om at sønnen deres var normal. På Filippinene sliter barn med spesielle behov med å fungere ved den offentlige skolen. For Gian og Carlo har barnehagen til Anna vært redningen.

Utenfor Manila ligger Rizal, et området hvor Misjonsalliansen har jobbet i mange år. Et av prosjektene her handler om inkludering av mennesker med funksjonshemninger, med et spesielt fokus på barn. I prosjektene inngår fysioterapi, kursing av lærere og informasjon til foreldre. Et gjentakende problem er at skolen ikke har kunnskapen som trengs for å inkludere barn med spesielle behov.

Anna Marie L. Zonio jobber som lærer i en barnehage. I barnehagen går tre barn med spesielle behov. Hun har et stort hjerte for elevene sine og har med sin tilrettelegging gitt de et godt alternativ til vanlig skole. Barnehagen har akkurat flyttet, og hun viser stolt fram det nye bygget. Huset er fortsatt lite og enkelt, men det fungerer bedre enn det forrige bygget.

Der det er hjerterom, er det husrom

I dag skal Anna ta oss med for å møte to av elevene med spesielle behov. Først reiser vi hjem til gutten Carlo. Han bor i et lite hus sammen med mor og far, tante og søskenbarn. Huset består av to små soverom og et rom som fungerer som både gang, kjøkken og stue. Huset er på rundt 15 kvadrat, og det er vanskelig å se for seg at det bor tre voksne og to barn her. Det er både trangt og varmt, en tv står i hjørnet og det er et par stoler å sitte på, men der det er hjerterom er det også husrom, og foreldrene til Carlo åpner opp og forteller om hverdagen i Rizal.

Moren til Carlo setter seg ned i en liten stol som egentlig er beregnet for barn. Carlos kommer og setter seg på fanget hennes, han hviler hodet mot brystet til moren og ser trygg ut der han sitter. Moren forteller at da Carlo ble født, måtte de være på sykehuset i tre måneder. Han ble født med tuberkulose, og dette har skapt store utfordringer for familien. Etter de tre månedene på sykehuset fikk familien vite at Carlo var et barn som var sent utviklet. Hverdagen består fortsatt av mye tid på sykehuset. En til to ganger i måneden må de reise dit for oppfølging. Legene har anbefalt familien å sette Carlo på medisiner resten av livet. Medisinen skal styrke immunforsvaret, men problemet er bare det at den koster 4000 pesos (ca 700 kroner), noe familien ikke har råd til.

Carlo har kommet sent i gang med språk, og han er ofte hyperaktiv. Han er allikevel ikke det vi i Norge vil definere som funksjonshemmet, men et barn med spesielle behov. Det er flere grunner til at Carlo fortsatt går i barnehagen hos Anna. – Jeg merker at han forstår veldig mye når jeg forklarer det til han på en tilrettelagt måte. Jeg jobber veldig mye med at elevene skal respektere hverandre på tross av ulikheter, forteller Anna.

Veien til skolen

Drømmen til familien er at Carlo skal fullføre skolen, men for å få til dette må han begynne på vanlig skole. Problemet er at skolen ikke er tilrettelagt for barn som Carlo. Klassene er ofte store, og lærerne har ikke nok kunnskap eller tid til å tilrettelegge. De private skolene har gode tilbud, men det er for dyrt for familien. Dette er et problem som Misjonsalliansen ønsker å gjøre noe med. Derfor arrangerer de mange kurs i Rizal. Kursene går ut på å utruste lærerne ved de offentlige skolene, slik at den offentlige skolen blir et godt nok tilbud. For barn som Carlo handler det om å ha lærere som ser han og hans behov.

Carlo sitter på et av soverommene og spiller på mobil og nettbrett sammen med vennen Gian. De sitter tett og følger med på den lille skjermen. Soverommet består av en madrass og en haug med ting i det ene hjørnet. De klarer allikevel å få plass til to gutter som spiller på samme tid. Tilbake i stuen forteller Anna at det visuelle er noe hun bruker mye i undervisningen med Carlo. Filmer, sanger og bilder hjelper han å huske og gjenta, og han får inn språket på en annen måte. Moren legger til at han ofte sitter ved kjøkkenbordet og synger sanger eller rim, og at dette bidrar til at språket utvikles.

En sirkel av venner

Utsending Liv Anna forteller en historie om hvordan de jobber med inkluderende utdanning i Vietnam. På skoler og barnehager i Vietnam jobber de mye med å informere både foreldre og lærere om at det vil komme utfordringer for barn med spesielle behov. De kan risikere å bli mobbet og falle utenfor. Derfor lager skolen en sirkel av venner. Alle elevene tilhører en sirkel. Sirkelen skal støtte hverandre, ta godt imot nye elever og integrere de elevene som har spesielle behov. Ved å vise empati og stoppe andre når de er vitne til mobbing skaper en god kultur på skolen. – Carlo har mange venner i barnehagen, kanskje disse kan bli hans sirkel av venner når de starter på skolen, foreslår Liv Anna.

Familien til Carlo kommer egentlig fra en provins som ligger et stykke unna Rizal. De drømmer om å flytte tilbake for å tilbringe tid med familien. Moren forteller at det beste for Carlo er å bli i Rizal. – I   hjemprovinsen vår opplevde vi mye diskriminering, og det er vanskelig å få jobb der.

Når moren snakker om Carlo, gjentar hun mange ganger at han ikke er normal. Når hun får spørsmål om hvorfor hun sier dette, kommer tårene. – Jeg prøvde å fortelle alle at Carlo var normal, men når til og med legene på sykehuset sier at han ikke er normal, blir det vanskelig. Vi har alltid prøvd å behandle han som normal innad i familien, forteller hun.

Besøket i det lille huset avsluttes ved at Anna stolt viser fram diplomene på veggen og forteller at hun syns Carlo er en flott gutt med masse gode egenskaper.

Halo halo

Turen går så videre til kompisen Gian, som går i samme barnehage. På veien til huset går Gian og Anna sammen, de tuller og ler mens de holder rundt hverandre. Det er tydelig at Anna skaper en trygghet for disse guttene. Gian er døv, og kan kun høre bitte litt på det ene øret hvis man står veldig nært.

Huset Gian bor i består av et kjøkken, en stue og to små soverom. Her bor bestemor Lola med tre barnebarn. Foreldrene kommer hjem i helger og ferier. I stua står det to tv-er. Lola forteller at barna alltid kranglet om hvilken kanal de skal se på, derfor skaffet hun to stykker. To vifter står på for fullt, men det er fortsatt like varmt inne som ute. På kjøkkenet står et kjøleskap, det er ikke noe man ser i alle husene her. Lola ønsker å tilby oss noe, og hun starter å forberede mat så fort hun får gjester. Det ender med at hun sender det ene barnebarnet ut for å kjøpe den filippinske desserten Halo Halo.

En trebenk utgjør store deler av stuen, utover dette kan man se noen slitte madrasser som ligger på soverommene. På kjøkkenet begynner Gian å lage seg mat, han steker egg og heller i et glass med vann. Når han er ferdig med å spise kommer han inn i stua og peker stolt på et bilde av onkelen. Onkelen jobber i militæret og Lola forteller at Gian drømmer om å bli som han, derfor ser hun han ofte trene på armhevinger og andre styrkeøvelser. Familien fikk tidlig vite at det var noe som ikke stemte med utviklingen til Gian. Han kom sent i gang med språk, noe som viste seg å ha en naturlig forklaring: han er født døv. For små barn er det frustrerende å ikke kunne utrykke seg og dette har vært et problem for Gian hele livet. Gian har lenge laget sine egne tegn og klarte ved hjelp av dette å kommunisere med bestemoren. Da han startet i barnehagen, var det en utfordring for Anna å kommunisere med han. Gian og Anna fant etter hvert ut av det, og hun lærte mer og mer om tegnspråk. Nå har Gian lært alfabetet på tegnspråk, og Anna forstår alle tegnene hans.

En sliten bestemor med store drømmer

Anna fungerer ofte som tolk overfor de andre barna, og hun jobber med å få Gian til å begynne å lage lyder. Dette vil gjøre det enda lettere for han å kommunisere med andre. Anna skryter mye av Gian. – Han er en veldig intelligent og oppegående gutt, men jeg kan se frustrasjonen hans når han ikke klarer å utrykke seg. Han rekker ofte opp hånden og har veldig lyst til å svare. Han er også veldig flink til å lese.

Anna har lenge oppfordret familien til å sende Gian på skolen. Anna sliter med å følge han opp når han ligger langt foran flere av de andre barna. På skolen vil han få nye faglige utfordringer. Etter sommeren er planen at han skal starte på den offentlige skolen.

Lolas største drøm er at Gian skal få et høreapparat. Det er dessverre alt for dyrt for familien å kjøpe dette. – Det er en utfordring å oppdra generasjon nummer to, jeg merker at jeg har mindre tålmodighet og er mer sliten enn jeg var med mine egne barn, forteller bestemoren. Det er kanskje ikke så rart når hun er både mor og far for alle barnebarn.

Gian har gått i barnehagen til Anna i tre år og hun ser store forandringer. – Han har blitt en gutt som er intelligent også sosialt. Han kommuniserer mye bedre med de andre barna. Før sommeren mottok Gian en pris fra barnehagen. En pris for hvordan han er som en storebror for de andre barna og for vennligheten hans.

Gian er utålmodig, og bestemoren forteller at han har noen penger som han vil gå i kiosken å bruke. Det er fint å se hvordan de to klarer å kommunisere uten ord.

Vi vinker Gian, Anna og Carlos farvel, og de vinker tilbake, en samtale som ikke krever noen ord.