Jordskjelvets mange ansikter

Jordskjelvet i Ecuador berørte mange mennesker. Her får du møte syv av de: Syv mennesker som har ulike fortellinger å fortelle, men en ting har de til felles; alle er kunder hos mikrofinansbanken D-MIRO.

Drømmer i andre etasje - Mero Delgado Walter Javier

Inn en smal trapp og opp en etasje møter vi Javier. Han ønsker oss inn i familierestauranten. Tidligere drev familien restauranten i et hus som nå er jevnet med jorden. Han peker på et par plastbord og noen stoler: – Dette var alt vi fikk ut av ruinene!

Javier legger fram bilder av bygget som tidligere huset hele familien og restauranten. Øynene er blanke og han forteller om den dramatiske dagen da jordskjelvet brøt ut. – Kona mi og jeg var i andre etasje da vi kjente ristingen. Vi var heldigvis på riktig side av huset. Vi ble sittende fast i mange timer, og det eneste vi klarte å tenke på var: Hvordan går det med barna våre, forteller han. Da Javier kom seg ut, gikk han for å lete etter sønnen – Det var noen lange timer, og vi gikk begge rundt i ring for å lete etter hverandre.

Omsider møttes de igjen, og alle var heldigvis uskadd. Familien reiste tilbake til huset noen dager etter jordskjelvet. Huset lå i ruiner, og det hadde vært noen der og stjålet alt familien eide. – Jeg er evig takknemlig for at barna mine ikke var hjemme under jordskjelvet, rommene deres ligger i den delen av huset som kollapset.

To måneder etter jordskjelvet startet familien opp igjen i dette lokalet. Det er full fart på kjøkkenet. Mor i huset står og kutter opp grønnsaker og steker kjøtt. Bestemor sitter ved noen bord og syr klær. Det er god stemning og godt humør i familien. Den eldste Sønnen kommer hjem og med seg har han kjæresten sin. – Sønnen min har vært til stor hjelp i restauranten. Han går på universitetet og studerer til ingeniør, derfor er han er god med matte og økonomi, forteller faren stolt. Gjennom pengene familien tjener på restauranten kan barna få en utdanning.

På bena igjen – Quijije Bello Flor Carolina

– Vi bodde syv stykker i dette lille teltet, forteller Carolina og peker på et bilde. – Dette er noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg var veldig redd og sov dårlig. Ungene var syke, og faren min hadde akkurat mistet kjæresten sin i jordskjelvet, hun omkom da et hus falt over henne.

Carolina og familien var en av 150 familier som bodde i en tilfluktsleir etter jordskjelvet.

– Det var veldig tøft å bo i en tilfluktsleir, du har ingen frihet, det er masse bråk, og desperasjonen ligger i luften, forteller Carolina mens tårene renner ned over kinnene. Etter tre måneder klarte ikke familien mer og flyttet inn hos faren. Huset til faren står fortsatt, det har en del sprekker, men de tror det er trygt å bo der. Huset til Carolina og mannen lå like i nærheten, nå er det er kun rester igjen av det. Familien består av mor, far og fem barn i alderen fjorten år til ti måneder.

Tidligere drev Carolina en butikk som solgte mat og klær, denne butikken hadde hun drevet i ti år. Carolina har ikke fått noe nytt lokale ennå, men hun prøver å få solgt noen varer og mat på gata. Mannen er fisker, men dessverre har også fisket vært dårligere enn normalt etter jordskjelvet. Dette har ført til at inntekten har falt for hele familien.

– Den første måneden fikk vi mye hjelp, men etter det har vi måttet klare oss selv, forteller Carolina fortvilet. Familien har vært kunder hos D-MIRO i ett år. Familien har klart å betale ned hele lånet og er nå kvitt gjelden sin. Nå er målet å få satt opp et hus av bambus og starte opp driften igjen.

Takket være Gud – Espanales Maria Pico

26.april startet Maria opp bedriften igjen, kun femten dager etter jordskjelvet. – Vi levde virkelig på det vi hadde i lommene våre den lørdagen. Målet har hele tiden vært å starte opp igjen, forteller hun.

Midt i mellom ruinene har et nytt handelssentrum blitt til i Manta. Her møter vi Maria. I butikken hennes kan man kjøpe sengetøy, myggnetting, barneklær og sekker. Før jordskjelvet var butikken dobbelt så stor. Maria viser oss rundt og forteller om den nye butikken. – Jeg har investert i dette gitteret slik at jeg kan låse boden om natten. Jeg ble utrolig sliten av å flytte alle tingene frem og tilbake.

– Det viktigste for meg er datteren min. Hun mangler heldigvis ingenting. Jeg prøver å følge henne opp og støtte henne i alt hun gjør, forteller hun. Datteren er 22 år og studerer medisin på universitetet i Manta. – Gud gir og Gud støtter meg. Gud har vært med meg hele veien. Jeg mistet ingen familiemedlemmer i jordskjelvet, og det er takket være Gud, avslutter Maria med et smil.

Uten tak og vegger - Robert Aladino Delgado Alcivar og Mendoza Zambrano Nancy Maryuris

Huset vi kommer inn i mangler både tak og vegger. Det er et par vegger som fortsatt står, men i dette huset har jordskjelvet satt sine spor. Veggene er tynne, og huset ser ikke ut som et hjem for fire personer. – Jeg stod ute og grillet da jordskjelvet startet. Mannen min og den ene datteren min var oppe i huset. Heldigvis rakk de å komme seg ut, hvis ikke tror jeg de hadde fått store fysiske skader. Her stod det tidligere bord og stoler, alt er ødelagt, forklarer Nancy mens hun viser oss stedet hvor spisestuen pleide å stå.

Sola steker rett inn i stuen. Møblene har fått en ny bleket farge. – Sola er et problem, det blir utrolig varmt og vi våkner veldig tidlig. Vi sover fortsatt veldig lett og urolig. Vi er på alerten hele tiden, og det er slitsomt, forklarer Nancy.

Faren i huset, Robert, har lånt penger hos D-MIRO to ganger. Robert jobber som fisker og trenger midler til utstyr og til fiskebåt. Familien er nå midt i den andre låneperioden. Heldigvis kan Robert fortsette å fiske og skape en inntekt. Det viktigste for familien er å få huset opp igjen.

Husokkupant i eget hus - Cevallos Salguero Fatima Judith

Vi kommer inn på en stor slette. Området ser ut som en flyktningleir, med store hvite telt omringet av gjerder. Fatima møter oss med smil og klemmer. Hun viser veien til det som har vært hjemmet hennes de siste månedene. Fatima er også en av de som har fått støtte fra Misjonsalliansens givere.

Teltet er beskjedent innredet med to små feltsenger. Hun forteller at hun sover i teltet om nettene, men at hun om dagen er i huset til faren og ser til han eller jobber. Det er varmt inne i teltet, og svetten renner. – I begynnelsen var vi fem stykker som bodde i dette teltet. De første dagene var kaotiske, det var ikke nok mat, og det bodde mange familier i hvert telt. Denne leiren er for pensjonister og handicappede, forteller Fatima.

– Jeg bodde her med faren min som er 98 år, men han er en sta gammel mann og har blitt husokkupant i sitt eget hus, forteller Fatima og ler. – Pappa er veldig sta. Han sier at dette er mitt hus, det er jeg som har bygd det, så her skal ingen komme og rive det ned, Derfor nekter han å bo her, forteller hun. Det er en del som må gjøres på huset, så Fatima håper å få støtte fra kommunen slik at de kan gjøre huset mer solid og at hun også kan flytte tilbake.

Fatima er 62 år og har jobbet som syerske hele livet. – Før jordskjelvet jobbet vi tre stykker i syfabrikken min. Nå får jeg sitte hos en venninne og sy. Det har kommet gamle kunder til meg, noe som gir meg arbeid. Jeg har også fått en avtale med staten om å sy uniformer, forteller hun. Symaskinene var inne i huset da jordskjelvet brøt ut. Ikke alle maskinene overlevde skjelvet, men hun har nok til å holde fabrikken gående. Fatima har tatt opp fire lån hos D-MIRO for å investere i syfabrikken.

– Jeg takker Gud for at jeg ikke var i Portoviejo under jordskjelvet. Jeg hadde reist til Peru for å selge produkter jeg hadde sydd, forteller hun.