Kambodsjas kvinner

I en internasjonal kirke i Phnom Penh, møter jeg en amerikaner som har jobbet med bistand og utvikling i landet siden 1996. Jeg spør om hva han tror skal til for at Kambodsja skal løfte seg og vokse. Svaret kommer raskt: Det er to ting som må til for at Kambodsja skal utvikles: Barnedødeligheten må ned og vi må utdanne jentene.

Kambodsja er et land som er rikt på menneskelige ressurser. Landets største næringer er klesindustri og turisme, men den største delen av befolkningen lever av jordbruk og bor på landsbygda. Jeg ønsket å finne ut hvordan det er å være kvinne i Kambodsja, både i byen, på landsbygda, og for unge og gamle.

Et lite stykke fra en av de største veiene i Phnom Penh ligger kontoret til GCT, en av Misjonsalliansens partnerorganisasjoner. I dette området bor fattige og rike om hverandre, og området er fullt av barn, voksne, mopeder og hunder. Gjennom noen smale smug og forbi hundene som bjeffer ligger det en liten restaurant. Denne tilhører Keo Sokhoeun, en 61 år gammel dame som bor her. Sokhoeun husker ikke når hun møtte noen fra GCT for første gang, men det er lenge siden.

Et av problemene til Sokhoeun var at taket over butikken ble tatt av vinden hver sjette måned. Hun måtte gjentatte ganger bruke penger på å reparere taket fordi det var for dårlig. – Gjennom GCT fikk jeg et lån så jeg kunne kjøpe materialer til å fikse taket én gang for alle, forteller hun. GCT rådet Sokhoeun til å lage taket lengre enn hun hadde planlagt så ikke regnet skulle trenge igjennom under regntiden. Det er sønnene som har bygget taket, de har også vært i kontakt med GCT og gått på kurs i seks måneder for å lære dette.

En bestemor som står på

– Etter kursene jeg har vært med på har holdningene mine endret seg, og GCT har hjulpet meg med å forbedre butikken min. Derfor har jeg fått en høyere inntekt, forteller Sokhoeun. Sokhoeun har bodd i området hele livet. Hun peker på et sted litt lenger borte og forteller: – Før Røde Khmer og Pol Pot kom bodde jeg der borte, men jeg måtte flykte, og jeg var redd for å komme tilbake hit. Etter noen år kom jeg tilbake til stedet her vi nå sitter.

Det er mange barn som løper rundt huset til Sokhoeun, og et av de fire barnebarna ligger sovende ved siden av bestemoren. Sokhoeun har to sønner som jobber med salg i Phnom Penh,og på kveldene kommer de på besøk. – Det er lettere å bo her når jeg har familien rundt meg. Nå er det ganske stille, og jeg kan fint passe barnebarna, men på kvelden kommer det masse kunder. Noen ganger går hele kvelden uten at jeg rekker å ta meg en matbit, men jeg elsker å lage mat og å leve av det. Det er dette jeg kan, og det er dette jeg har drevet med hele livet, forteller Sokhoeun.

Ungdommer for fremtiden

Mellom jorder, kuer og risåkre ligger det et samfunnshus. Solen står midt på himmelen, og temperaturen er høy, både utenfor og inne i samfunnshuset. Engasjerte ungdommer følger nøye med mens andre presenterer noe på store ark. Spørsmål fra salen stilles og besvares.

Mellom presentasjonene og gruppearbeidet møter vi de engasjerte jentene Ma Pichahanboramey på 13 år og Ly Neteakheak på 17 år. De forteller at her møtes ungdommene to ganger i uka for å lære mer om utfordringer i samfunnet. I dag er fokuset på alkohol. Andre temaer de har hatt om er migrasjon til byene og naturkatastrofer. Ungdommene som møtes her bor i landsbyene i området og går på forskjellige skoler.

Alkohol har vært et tema i nesten ett år, men hvorfor er dette et viktig tema for ungdommene? – Vi lærer mye om verdier, og nå har vi fått mer kunnskap om det å bruke alkohol og hvilke problemer det kan føre med seg. Vi lærer om hvordan alkohol kan påvirke familier. Det kan oppstå vold i hjemmet, sykdom og tapt inntekt, forteller Ma. Jentene har selv sett problemene alkohol kan skape i lokalsamfunnet, spesielt for ungdommer som begynner å drikke og dropper ut av skolen. – Vi har venner som har droppet ut av skolen på grunn av alkohol, og det er trist å se. Jeg prøver å gripe inn og gi råd, men responsen er ikke alltid like positiv, forteller Ly som jobber frivillig som leder på ungdomsklubben. Både Ma og Ly har vokst opp i området og er engasjert i arbeidet for den yngre generasjonen.

– Jeg drømmer om at det skal bli mindre alkohol i lokalsamfunnet og at ungdom skal starte å engasjere seg, forteller Ly. Ma legger til: – Jeg vil se et samfunn der ungdom vet mer om verden og skaffer seg en jobb og en trygg inntekt. Jeg vil se større utvikling både blant enkeltpersoner, hos meg selv og i lokalsamfunnet. Øynene til jentene glitrer når de snakker om engasjement og utvikling, og ungdomsklubben er en viktig brikke i dette arbeidet.

 

Kunnskap er makt

På ungdomsklubben lærer de å lede, stille spørsmål og å være nysgjerrig. Store deler av dagen bruker de på gruppearbeid og fremføringer for hverandre. Ly, som jobber frivillig, sier hun lærer mye av å se hvordan lederne jobber. Et annet problem de ser i lokalsamfunnet er alle de unge jentene som reiser inn til storbyen. Ofte ender de opp i tekstilindustrien eller i prostitusjon.

I Kambodsja har ofte den eldste datteren et ansvar for å forsørge familien, og derfor kreves det at hun får en god inntekt så hun kan sende nok penger tilbake til landsbyen. Jentene drømmer om hva de ønsker å bli når de blir store, og både lege og lærer kommer opp som alternativer.
Kunnskap er makt, og jentene er fast bestemt på å fortsette å utvikle seg selv og landsbyen for en bedre framtid. Det er slike jenter Kambodsja trenger.

Livet på landet

Et annet problem i Kambodsja er bønder som i tørketiden må finne en annen jobb og som reiser til byene for å jobbe. En bonde jeg møter er Mihn på 39 år.

Hun har bodd i samme landsby hele livet og er bonde. Gjennom et av Misjonsalliansens prosjekter har hun forbedret avlingen sin. – Før gjorde jeg alltid ting på den måten jeg alltid har gjort det; den måten som jeg lærte av foreldrene mine som igjen lærte det av besteforeldrene mine. Nå har jeg lært nye teknikker, og jeg har fått mye bedre avlinger. Jeg dyrker bønner, vannmelon og sukkerrør, og nylig begynte jeg med risdyrking. I tillegg til det jeg bruker her hjemme får jeg nå mer jeg kan selge på markedet.

Dagen på gården begynner tidlig, og Mihn jobber hele dagen. Først er det frokost og å sende barna av gårde på skolen, så steller hun dyrene og mater de. Dagen fortsetter på rismarkene, og når hun kommer tilbake, er det middagstid og hun vasker og steller før barna kommer tilbake. Mihn har mange mål, og ett steg på veien er å delta i flere sparegrupper. – Jeg sparer i flere ulike grupper. Jeg sparer til barnas utdanning og i tilfelle det skulle skje noe uforutsett eller en krise. Men det er ikke lett å få alt til å gå rundt.

– Jeg drømmer om at han skal bry seg om barna
– Jeg har en stor drøm for gården min. Jeg har sett mange dyrke grønnsaker og vanne de ved hjelp av et vanningssystem. Så det er noe jeg drømmer om å få til nå. Det er trygt å ha grønnsaker uten sprøytemidler og at jeg vet hva jeg putter i barna mine, forteller hun. Mihn er engasjert når hun snakker om planene fremover. – Da jeg vokste opp, hadde vi ikke andre muligheter, så det var dette jeg skulle drive med. Hun drømmer om at barna skal få en utdanning og en trygg jobb og inntekt.

Mihn har fem barn, og både moren og svigermoren bor i huset. Mannen jobber innen bygg og annlegg. – Mihn forteller om noen av problemene vi hørte ungdommene snakke om tidligere. – Alkohol er det største problemet vi har her i landsbyen. Mannen min har store problemer med det. Han kan bli borte i dagevis. Han tar ikke noe ansvar hjemme eller med barna. Det er vanskelig for kvinnene. Mihn forteller at en del av problemet er at det alltid er kvinnene som blir opplyst om problemene rundt alkohol, mens det egentlig er mennene som bør få den kunnskapen. Mihn drømmer om at mannen skal bry seg mer om barna og hjelpe henne mer hjemme.

En storesøsters ansvar

Mihn forteller at den eldste datteren har reist til Phnom Penh. – Det kom en mann som trengte noen til å jobbe med en film og han kunne hjelpe datteren inn til Phnom Penh og gi henne en jobb. Jeg kjenner at jeg blir urolig og får en klump i magen fordi jeg vet hva som skjer med mange av de unge jentene som reiser inn til storbyen. Det er kort vei inn i tekstilindustri eller prostitusjon. Det ender med at vi får telefonnummeret til datteren for å finne ut av hva hun gjør i Phnom Penh.

Datteren heter Nin Chun, og utsending Karen og Savy fra Misjonsalliansen kontor i Kambodsja møter henne for en prat. Det stemmer at Chun jobber for et filmproduksjonsselskap, de har tidligere gitt ut to spillefilmer og nå skal de produsere en tredje. Chun har bare jobbet der i to uker, men hun har vært i Phnom Penh i ett år. Hun har studert engelsk i åtte måneder og jobbet frivillig som lærer i fire måneder, det var her hun møtte mannen som ga henne jobb.

– Jeg fullførte 8. klasse, men har lyst til å fullføre mer skole. Hvis jeg kunne valgt, ville jeg heller bodd i landsbyen hjemme med familien, men det er ikke noen jobber der, forteller Chun. Siden hun er den eldste datteren må hun sende hjem penger til familien.

 

På en måned tjener Chun 200 dollar
125 dollar sender hun hjem til familien
13 dollar går til husleie
15 dollar går til mopedutgifter
7 dollar går til strøm og vann
40 dollar går til mat

Chun drømmer om å få en utdannelse, men det er vanskelig å leve i storbyen i tillegg til å ha det ansvaret som den eldste datteren har i Kambodsja.
Kvinner i Kambodsja drømmer om et samfunn med mindre alkohol, om utdanning og bedre avlinger. Vi skal fortsette å kjempe med dem. Takk for at du er med oss i kampen for likestilling og mot urettferdighet.