Landrettigheter i Kambodsja

I 2007 ble 107 familier drevet vekk fra hjemmene sine. Åtte år senere kjemper fortsatt nesten halvparten av familiene en innbitt kamp for å få landsbyen sin tilbake. De har blant annet Misjonsalliansen med på laget.

Økonomisk utvikling

Vi har passert Sihanouk by i provinsen med samme navn, en spesiell økonomisk sone med egne rettigheter.  Den økonomiske utviklingen i Kambodsja går framover og oppover, men den kommer ikke hele befolkningen til gode. Fremdeles lever en stor del av befolkningen i stor fattigdom; de fleste er bønder ute på landsbygda.

Til Sihanouk by kommer rike turister fra andre kanter av landet. De senere år har det også kommet mange utlendinger, blant annet mange backpackere som vil nyte de flotte strendene og den billige maten. Men så fort vi er utenfor byen er det ikke lenger fine hoteller og spennende restauranter. Her bor folk svært enkelt og under elendige forhold.

Store forskjeller

Den økende forskjellen mellom fattige og rike kommer til uttrykk på ulike måter, blant annet retten til å eie eget land. Brang Nan er 55 år og mor til tre. Hun jobbet i åkeren sin, en dag i 2008. En ukjent mann kom bort og fortalte at hun og de andre beboerne i landsbyen måtte flytte og dra bort.  – Han fortalte at eiendommen var hans og at vi måtte flytte fra stedet. Jeg skjønte ikke hva han snakket om, og jeg fortalte at jeg hadde bodd her og dyrket jorda i tjue år. Mannen stod på sitt; at han eide landområdet, men uten at han hadde noen papirer på dette, forteller Brang Nan.

Vi sitter i et av de enkle skurene langs veien ned mot en av strendene. Her bor det nærmere femti familier, alle tvangsflyttet med makt fra landsbyen som ligger noen få hundre meter fra stedet de nå bor. Nå er de uten jobber og fast inntekt, uten sosiale rettigheter, uten noen noe sted å dyrke grønnsaker og ris. Fem-seks kvinner sitter sammen utenfor et av skurene som både er et hjem og en slags nærbutikk for de som bor her. De forteller de samme triste historiene. – I landsbyen vår hadde hver familie ti mål med åkerland. Dette utgjorde hele inntekten til familiene. Nå har vi ingenting, sier Brant Nan.

Landtyveri

Retten til land er et politisk betent og sensitivt tema i Kambodsja. Det er en trussel mot interessene til en liten, men rik og mektig elite. De fattige har liten eller ingen tilgang til juridisk hjelp, og korrupsjon innen offentlig forvaltning og rettssystemet er utbredt. Suth Din, en av de andre kvinnene, forteller hva som hendte etter at den ukjente mannen truet dem. – Da vi ikke ville flytte frivillig kom han tilbake, men denne gangen var han ikke alene. Politi og soldater fra militæret kom med våpen og vannkanoner. De brant ned husene våre, og de nærmest spylte oss bort med vannkanoner, forteller hun og legger til: – Den ene sønnen min, syv år gammel, gikk tilbake til huset for hente sykkelen sin. Politiet nektet han det, og de slo til han så han ble liggende på bakken. Ingen av oss fikk ta med oss noe, ikke en gang klær eller kokekar.

En ung mann er kommet, og han setter seg ned sammen med oss. Yeang Ren var 27 år da han måtte forlate landsbyen, og han husker godt hva som skjedde. – Representanter fra myndighetene, politiet og militærpolitiet kom til landsbyen klokken syv om morgenen. De fortalte at vi bodde i landsbyen illegalt. Vi ville forklare oss, men de var ikke lydhøre. De ville ha oss vekk. De hadde våpen, og de skjøt skremmeskudd over hodene våre, men vannkanonene rettet de mot oss. Jeg og noen andre forsvarte oss med å kaste steiner mot dem. De slo oss; ja, de slo også kvinner og barn. Jeg og tolv andre ble arrestert. Noen satt flere måneder i fengsel, og jeg satt i mer enn ett år. Uten noen form for rettsak.

På de svakes side

Situasjonen til det lille lokalsamfunnet utenfor Sihanouk er ett av Misjonsalliansens nyeste prosjekt i Kambodsja. – Gjennom partnerorganisasjonen Coalition of Cambodian Farmer Community (CCFC) vil vi hjelpe de 47 familiene og gi dem en stemme i møte med myndighetene. Sammen med CCFC får de tilgang til advokater, og de får rettshjelp med håp om rettferdig behandling, sier fungerende generalsekretær, Tone Lindheim. Hun besøkte partnerorganisasjonen CCFC like før jul.

Lokalsamfunnet vil jobbe sammen med CCFC for å få eiendommen tilbake. Om de ikke får landsbyen sin tilbake og hvis myndighetene utvikler landområdet, mener de at de har krav på oppreisning og en anstendig kompensasjon.

– Vi vil kjempe til evig tid. Klare vi ikke det, håper vi at neste generasjon klarer det, sier de i kor. – Vi er villige til å dø i kampen for å få jorda vår tilbake. Vi vil ikke bo noe annet sted.