Magi i 5. etasje

Det er fredag 19. februar, og klokken har passert fire på ettermiddagen. Gradestokken viser fem grader, og det er små glimt av blå himmel. Regnet ligger i lufta, noe det ofte gjør når man befinner seg i Bergen. Om få timer kommer det noen helt spesielle gjester hjem til Anne Kristin Blom, de skal spille konsert – i hennes stue!

Telefonen ringer, og meldingene tikker inn. Anne Kristin er i full sving på kjøkkenet; kaker og frukt står på benken, og kaffetrakteren er satt på. Det er ikke første gang Anne Kristin arrangerer noe i denne stua. – Jeg er den i gjengen som elsker å arrangere ting; på 17. mai var vi 17 stykker her, og det tror jeg var rekord. I kveld kommer det godt over 20 stykker, og det er første gang jeg skal arrangere konsert her, forteller hun ivrig.

Fadder med en bonus

Anne Kristin ble fadder på en julekonsert i Johanneskirken i Bergen og ble da samtidig med i trekningen om en stuekonsert med Garness. Garness består av to musikalske tvillinger som vokste opp på Frekhaug, en halvtimes kjøretur fra Bergen. Det er ikke første gang hun hører disse jentene spille. Anne Kristin vokste opp med barneplatene til Garness og hørte de for første gang på konsert mens de gikk under navnet Twins.

Konserten i Bergen var første gang hun hørte Garness live i voksen alder. Anne Kristin hadde på forhånd bestemt seg for å bli fadder – at man kunne vinne en konsert med jentene var en bonus. En bonus hun endte opp med å få! – Jeg pleier aldri å vinne noe, så jeg ble veldig overrasket og trodde ikke at det kunne være sant. Jeg måtte ringe søsteren min med en gang, og vi begynte å høre gjennom gamle kassetter fra vi var små, vi kunne fortsatt alle sangene, ler hun.

Once in a lifetime

Anne Kristin fortsetter å bake og rydde, hun er spent på hvordan kvelden og møtet med Garness kommer til å bli. – De er jo ganske kjente, men jeg tror de er veldig jordnære, sier hun. Plutselig ringer det på døra. Garness kommer inn, og med seg har de masse utstyr. – Det er godt det er heis her, sier de og ler. Jentene er ikke vant til å rigge opp alt utstyret selv, men de setter i gang med godt mot, og hjelpen er bare en telefon unna. Det rigges, drikkes kaffe, skravles og prøvesmakes kake, og etter hvert begynner gjestene å komme.

Anne Kristin har invitert venner, familie og kollegaer. Kollegaene Tone Lill og Camilla syns det var utrolig kjekt å bli invitert. Tone Lill har ikke hørt Garness tidligere, men har skjønt at hun har noe å glede seg til. – Alle jeg forteller det til, sier: Er det sant? Så heldig du er! Hun forteller at hun elsker intimkonserter, men at hun aldri har vært på en stuekonsert med proffe musikere.

Stua begynner å fylles opp, og det er mange hender i sving. Gjestene har med blomster og kaker, og det er latter og klemmer. I bakgrunnen tester Garness lyd og gjør de siste justeringene. Noen sier at dette er en «Once in a lifetime»-sjanse, og det er en spent og forventningsfull gjeng som setter seg klare i sofaen. Lille Solveig på bare én måned ligger klar i fanget til mamma. Hun er den yngste gjesten i kveld, og Garness har snart fått en ny fan.

En trestemt forsamling

Alle stolene er fylt opp, og Anne Kristin og Garness er klare for sin første stuekonsert. – Vi kan jo begynne med å si hvem som er hvem, sier de og ler. De åpner konserten med sangen Home, noe som passer godt på en stuekonsert. Hildegunn blir aldri helt fornøyd med lyden, og Ingelin forteller at hun er en skikkelig lydnerd og at dette er en kamp hver gang. Hildegunn blir etter hvert fornøyd, og de fortsetter med en sang på sparket, en sang som tar gjestene tilbake til 1993.

– Her må dere klappe med hvis dere kan den, sier de. Publikum synger og klapper, og Garness er imponert. – Dere er jo helt rå på klapping. Så musikalske venner du har, sier de til Anne Kristin.

Plutselig ringer det en alarm som sier at parkeringen holder på å gå ut, men Garness er ikke helt ferdige ennå, og publikum er klare for mer. De fortsetter og forteller om en sang de har skrevet som en hyllest til sine ektemenn. – Vi er litt sånn at alt kan bli helt krise, så da er det godt å ha de som er så rolige og stødige.

Mellom sangene engasjerer Garness publikum, og plutselig synger hele stua trestemt.

Tilbakemeldingene kommer umiddelbart fra salen. Publikum er imponert over jentene som spiller på ulike instrumenter mens de synger. Hildegunn, som holder styr på trommer og klokkespill, forteller at hun syns det mangler bass på noen av låtene. En bassist i salen melder seg frivillig til å bli med og spille neste gang. Jentene takker ja og ler, de er jo vant til å ha med seg et helt band.

Ny plate i gammelt bedehus

Konserten avsluttes med trampeklapp og et publikum som er svært fornøyd med kveldens begivenhet. Gjestene berømmer jentene for det store lydbildet de klarer å lage, selv om de bare er to stykker. De snakker om hvordan den intime settingen gjør at det er lettere å følge med på tekstene og leve seg inn i musikken. Garness forteller om den nye plata som er på vei og som skal spilles inn på et bedehus Hildegunn og mannen har kjøpt. – Forrige plate ble spilt inn i et studio som var halvparten så stor som denne stua, sier Hildegunn. –Nei, nei, Hildegunn, den var ikke så liten, sier Ingelin, og de blir til slutt enige om størrelsesforholdene.

Garness + Misjonsalliansen

Garness er en av Misjonsalliansens samarbeidspartnere, og grunnen til at Garness ønsker å jobbe med Misjonsalliansen er flere.

– Respekten Misjonsalliansen viser for enkeltindividene er noe vi syns er veldig viktig, og at man gjennom fadderordningen hjelper og utvikler hele lokalsamfunnet, så de kan klare seg selv, forteller Hildegunn.

– Som musiker er det fint å få bruke musikken sin til noe vi syns er viktig, avslutter de samstemt.

Både gjestene, Anne Kristin og Garness er fornøyde med kveldens konsert. Alle sier det er noe som frister til gjentakelse, og det har vært en konsert som sent vil glemmes. Anne Kristin kommer med blomster til jentene og takker for konserten. Gjestene mingler, spiser kake og tar inn inntrykkene fra kvelden.

Når kollega Tone Lill får spørsmål om hun nå er blitt Garnessfan, er svaret klart og tydelig: JA!