Å samarbeide med kirker er alltid viktig for Misjonsalliansen. Mennesker her trenger å høre om en Gud som er god, som vil godt og som lider med de som lider. Ikke om en Gud som straffer folk på Haiti eller som ”prøver” folk med fattigdom. Kirkene kan også være unike utviklingsagenter i sine nærmiljø. Som en tverrkirkelig organisasjon har Misjonsalliansen den unike mulighet at vi samarbeider like godt med pinsevenner, baptister, misjonsforbundere og lutheranere. Men å samarbeide med kirker er ikke alltid like lett. Kirkene har lett for å tenke mest ”indremedisin”. Og dersom kirkene begynner å få syn for ”naboene”, så har de, som de aller fleste av oss, lett for å havne i paternalismegrøfta. Det betyr at vi tror vi vet best hva som naboene trenger. Det er feil.

I Misjonsalliansen vet vi at den fattige selv vet best ”hvor skoen trykker”, og skal langsiktig utvikling finne sted, så må de fattige, altså kirkas naboer, trekkes inn i behovsanalyser samt sitte i ”førersetet” i utviklingsprosessene. For kirkene er dette utfordrende. Hva blir deres rolle? Hvordan skal de delta for å mobilisere og legge forholdene til rette for grasrotutvikling i deres eget nabolag? Dette er utfordrende, spesielt for små og økonomisk ressurssvake kirker. Men det er mulig! Og når samarbeidet mellom kirkene, lokalsamfunnet og Misjonsalliansen virkelig fungerer, så skjer det dyptgående og langtvirkende endringer i menneskers enkeltliv, i kirkenes posisjon og i lokalsamfunns utvikling. Fra Guayaquil rapporteres det kanskje mest om de 30 tusen lånekundene, de tusenvis av barn som har fått et skoletilbud, alle barna som nå går på fotballskole eller de 200 funksjonshemmede barna som nå får et mer verdig liv. Men det er også viktig å få frem kirkenes rolle i Misjonsalliansens tenkning og i lokalsamfunns utvikling.