Utenfor festen

Rio de Janeiro har nylig vært vertskap for verdens største sportsarrangement. Under åpningsseremonien av OL i Rio den 5. august 2016 ble den legendariske Maracana stadion sentrum for verdensbegivenhetene. Samtidig med kritiske spørsmål omkring Brasils evne til å arrangere OL måtte landet i forkant hanskes med politisk og økonomisk kaos.

Nå, etter lekene og med litt avstand til de få hektiske ukene, erkjenner vi at Brasil likevel hadde kapasitet til å gjennomføre lekene, improvisere kreative løsninger og levere et fantastisk OL. Men etter at lysene er slukket og stadionportene lukket, gjenstår ett spørsmål: Hva har de fattige i landet fått ut av de olympiske leker?

Da Rio de Janeiro valgte å søke om OL forårsaket dette et nasjonalt opprør. Selv om landet på denne tiden hadde en årlig økonomisk vekst på over 6 %, hadde langt fra alle samme tilgang til sosiale goder. Den finansielle medvinden stilnet, og den positive utviklingen forsvant. Uløste problemer fra oppgangstidene som hadde blitt tildekket, kom fram i lyset. Krisen kom med full styrke!  I 2015 opplevde Brasil en diskreditering av politikere og politiske prosesser, og ulike korrupsjonsskandaler førte til at president Dilma Rousseff skulle stilles for riksrett noen dager før arrangementet. Dette delte nasjonen i to, og mange mente at den kontroversielle prosessen der politikere anklaget presidenten i seg selv var en like korrupt handling.

Samtidig med dette opplevde Rio en alvorlig økonomisk krise. Flere store byggeprosjekter knyttet til infrastruktur måtte avsluttes på grunn av ressursmangel. Bare 49 dager før åpningen av lekene erklærte byen unntakstilstand og ba regjeringen om hjelp til å tette igjen de økonomiske lekkasjene. Ifølge offisielle tall var kostnadene på investeringer knyttet til lekene passert 39 milliarder reais, mer enn 9 milliarder dollar. Pengene gikk hovedsakelig til mobilitetsprosjekter, bygging av idrettsanlegg, landsby for utøverne, revitalisering av havneområdet og rengjøring av Guanabarabukten. Det viktigste punktet reist av OL-kritikerne var alle de store investeringene som ble etablert i de rikeste områdene av byen.

– Jeg hadde ingenting, og jeg så bare politikere kysse og klemme og spørre etter vår stemme, sier Sonia Maria, som er 71 år gammel og som i femten år har bodd i Morro dos Macacos. Hun er frivillig i Amar-prosjektet som støttes av Misjonsalliansen. Sonia har ikke sett noe til investeringene gjort i forbindelse med OL. – Fremskritt og forbedringer har funnet sted langt bortenfor min dør, sier hun og fortsetter: – Jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på et to-ukers arrangement med tanke på den forfatning våre skoler og sykehus er i.

Hennes opplevelse av situasjonen er at basistjenester innenfor sanitær og sikkerhet ikke ble prioritert i offentlige investeringer. – De feiet støvet under teppet. De fikk de fattige vekk fra gatene under OL, men nå etterpå er alt slik som før igjen. Ser vi noe resultat av de fantastiske løftene om livet etter OL? Selvfølgelig ikke, avslutter hun.

Det ble ikke noe av avtalen som skulle skaffe arbeid for befolkningen. I dag er dette et lokalsamfunn helt uten arbeid.  – Vi viste verden gjennom OL at Brasil kan utrette mye bra med kreativitet, glede og kunst. Men det ble også klart at de ikke ønsket å inkludere alle, og det er vår plikt som kristen kirke å uttrykke vår misnøye med måten myndighetene utelukker de fattige. Det ble ingen olympisk seier for Jardim Gramacho, avslutter Adriane Maia.

En annen viktig profil i diskusjonen om OL-arven er den presbyterianske presten Antonio Carlos Costa. Han har vært menneskerettighetsaktivist i mer enn ti år og leder organisasjonen River of Peace, en av de mest aktive frivillige organisasjoner i byen. Gjennom offentlige arrangementer retter Peace River oppmerksomheten mot problemene i slummen: mot vold og kriminalitet, mangel på offentlig politikk, overfylte fengsler og til og med drap på hundrevis av politifolk. I løpet av disse ti årene har Antonio Carlos Costa blitt en stemme inn mot Brasils viktigste aviser, TV-programmer og internasjonale nyhetsbyråer.

– Vi gjorde det som var mulig for at OL også skulle påvirke livene til den fattige befolkningen i favelaene. Vi protesterte i gatene, skrev artikler, ga intervjuer og publiserte bilder som avslører slummens drama, sier presten.

I ukene lekene varte bestemte Antonio Carlos seg for å gå fra slum til slum med en plakat med teksten: «Hva blir igjen til de fattige?»  Ifølge presten må vi lytte til de fattige for å forstå hva som er de mest presserende problemene i Rio de Janeiro. Behovene i favelaene og de fattiges ønsker er tydelige: Bedre sanitærforhold, hus å bo i, skole og bedre utdanning, helsetiltak, muligheter til arbeid og inntekt og sikkerhet.

Prøv å forstå hva millioner av fattige tenkte på der de satt i sine enkle skur og så all prakten som var bygget opp til lekene. De fleste menneskene i favelaene bor i skur der rotter er en selvfølgelighet og der kloakken flyter både utenfor og inne i husene.

I følge Antonio Carlos kom aldri oppussingen og nybyggingen lenger enn til de mer velstående nabolagene; områder av byen uten synlige sosiale problemer og hvor befolkningen allerede har alle sine grunnleggende rettigheter. Er det rettferdig?

Fra et sportslig synspunkt nådde Rio de Janeiro sine mål, og byen ble arena for et vellykket arrangement. Samtidig er det blitt enda tydeligere at landet er delt i to og at forskjellen mellom mennesker er stor.

Det er fortsatt behov for diakonale prosjekter i Brasil og for å stå opp for de fattige og utfordre myndighetene.  Antonio Carlos Costa sier til slutt: – Hvor ble det av de flotte olympiske verdiene og idealene? For å være ærlig, jeg ville dø av skam om jeg ikke hadde stått opp og sagt ifra!