Endelig lørdag

Som ungdom var Karina Quispe (24) egentlig ikke så interessert i kirken. Nå er hun fersk pastor i millionbyen El Alto i Bolivia – og en ildsjel i barnas lørdagsskole.

– Det er helt klart en utfordring å være ung kvinne og pastor. Men jeg vokser hver dag, sier Karina med varme i blikket. Vi møter henne på den tradisjonsrike lørdagsskolen i menigheten Iglesoa Rops de Aqua Viva, der seksti barn i nabolaget samles til sang, leker, andakt, lesing – og noen søte godbiter. Lørdagsskolene finnes i kirker over hele byen, og er et populært tilbud for mange.

Kirka til Karina er liten, men byen er stor. El Alto har i mange år vært den raskest voksende byen i Bolivia. På femtitallet bodde det ti tusen mennesker her oppe på platået over La Paz, fire tusen meter over havet. I dag har innbyggertallet passert en million.

Hit kommer folket inn fra landsbygda for å lete etter en bedre framtid. Men de er mange, og livet her kan være hardt. I telefonstolpene i boligstrøkene dingler påkledde menneskedukker i full størrelse. «Innbruddstyver blir hengt» lyder advarselen. Alle vet at det ikke er tomme trusler.

Men inne i kirkebygget er alt trygt. Det er lørdag formiddag, og forventningsfulle barn har samlet seg i benkene. Ungdomslederne gjør klar instrumentene under blå og hvite ballonger og bånd. Barna venter i et festpyntet kirkerom, som ligger én trapp opp innerst i et lite gårdsrom.

Så begynner musikken og sangen – med brede smil i barneansiktene. Karina forteller om Jesus som er her for alle, før de synger videre. Lederne organiserer leker, de danser, synger mer, barna får utdelt en ny bok om verdier – og mot slutten av den to timer lange samlingen kommer en søt overraskelse: Ungdomslederne deler ut rød gelé! Alle får!

– Det pleier å være rundt seksti barn her på lørdagsskolen. Jeg har vært leder her i fem år, forteller Karina etterpå – mens barna spiller ball i gårdsrommet og venter på lunsjen.

– Dette er et trygt sted å være for dem, en avkobling i hverdagen som mange setter pris på. Det er nok noen som kommer fordi de vet at det vanker en matbit, men de aller fleste liker at vi lager et samlingspunkt som handler om noe mer. For meg er det største å få være med på å bygge opp nye disipler av de unge menneskene. Det var dét som ble min vei hit.

Som så mange andre i El Alto, vokste Karina opp på landsbygda. Besteforeldrene syklet to timer hver søndag for å komme i kirken, og de tok veslejenta med seg. Da familien etterhvert flyttet til byen, ble moren leder i menigheten her. Karina var sånn passe interessert.

– Jeg var ikke så aktiv de første årene, nei. Men da jeg ble atten, ville moren min bli døpt og engasjere seg. Hun spilte til allsangen, og jeg syntes det ble mer gøy å være med når familien var mer involvert. Så  begynte vi å snakke om det å leve som disippel. Det var da jeg ble utfordret til å se på meg selv som en potensiell leder. Hva kunne jeg bidra med? Det ble lovsang og dans, i begynnelsen. Så skjønte jeg at jeg kunne gjøre enda mer. Og nå er jeg her, som fersk pastor – etter tre års studier. Det er store sko å fylle.

Det er mange av de eldre som ikke er vant med å se en ung kvinne i denne rollen. Karina legger ikke skjul på at hun kjenner vekten av forventningene på sine skuldre. Men familien er klippen, også nå.

– Min mor og min onkel støtter meg i tykt og tynt, og gjør meg trygg i tjenesten. Det er så mye å lære, så mye som skal fungere i en menighet. Men det er godt å kjenne at menigheten gir meg stadig mer tillit i rollen jeg har fått. Nå føler jeg at jeg vokser. Sakte men sikkert!

Juan Ponra

Jeg begynte først nå i år, etter at vennene mine hadde snakket om dette en stund. Jeg synes det er kjempebra! Lovsangen og fotballspillingen ute etterpå er det jeg liker aller best.

Jose Ramirez

Jeg liker alt med lørdagsskolen! Vi lærer om verdier som er viktige for alle, vi synger, leker og spiser sammen. Jeg begynte å gå hit etter at vi fikk besøk i klassen av noen fra menigheten.

Maya Mayte

Jeg hørte om lørdagsskolen på skolen, og ble med hit for å se. Siden har jeg kommet hit hver lørdag. Jeg synes det aller beste er at vi kan leke sammen her, og få litt å spise.