Bebeto Araújo

Rettferdighet og økonomisk ulikhet

Liv i felleskap i en kontekst av ulikhet

Jeg vokste opp i en middelklassefamilie, og jeg tok i en bibel for første gang da jeg var 22 år. Samme dag som jeg fikk Bibelen satt jeg på rommet mitt og begynte jeg å lese i den. Åtte måneder senere fikk jeg en personlig opplevelse med Jesus Kristus. Det var ikke først og fremst en religiøs opplevelse, det var et transformerende møte – et møte som åpnet øynene mine og fikk meg til å se på livet og verden på en annen måte.

Evangeliet fikk meg til å se at Bibelens Gud ikke kun er individualistisk, men har en sosial og kollektiv samvittighet. Han elsker alle uten forskjell, men i et samfunn hvor folk blir undertrykt og behandlet med diskriminering og forakt, velger Gud side: Han forblir på de svakestes side.
Evangeliet fikk meg til å se at fattigdom krenker all menneskelig verdighet og er en fornærmelse mot Gud. Evangeliet fikk meg til å se at vi som etterfølgere av Jesus skal nærme oss dem som har falt utfor veikanten – fordi det er på lokalt plan at det å overvinne fattigdom blir en reell mulighet.

Evangeliet fikk meg til å se at vi som etterfølgere av Jesus skal nærme oss dem som har falt utfor veikanten - fordi det er på lokalt plan at det å overvinne fattigdom blir en reell mulighet.

I begynnelsen av min trosvandring lærte jeg at ethvert menneskelig behov er en mulighet for tjeneste og misjon. Jeg begynte sammen med en gruppe venner å jobbe med barn som bodde på gata. Dette førte meg til favelaene for å være med å gjenopprette disse barnas relasjon til sine mødre. Dette førte meg også til fengslene fordi jeg ønsket å dele evangeliet med fedrene til disse barna. Men jeg ville gå videre. Jeg ønsket å leve blant de menneskene jeg ønsket å tjene.

Noen år senere giftet jeg meg med Suely, og atten dager etter bryllupet reiste vi 3100 km for å bosette oss blant de fattige i et lokalsamfunn i utkanten av Curitiba. Curitiba er en av Brasils mest utviklede hovedsteder – med referanseprosjekter innenfor teknologi, avfallshåndtering og offentlig transport. Men samtidig er Curitiba blant de fem byene i Latin-Amerika med størst synlig urettferdighet.

I de sentrale områdene av Curitiba har vi HDI lik som Sveits (0,944), mens nabolag i periferien har en HDI lik Den demokratiske republikken Kongo (0,457). (HDI = Human Development Index, red anm.) Jeg snakker om områder som ligger kun 8-10 km fra hverandre. Studier viser at barn fra de rikeste bydelene Curitiba lever i gjennomsnitt 12 år lenger enn et barn født i periferien. Vi kan ikke slå oss til ro med at stedet eller området i byen man er født og vokser opp i skal bestemme mulighetene for om et barn kan leve med verdighet.

Vi bodde i en av de fattige byene rundt Curitiba i 15 år. Der ble våre tre barn født. Hver eneste dag opplevde vi de synlige effektene og følgene av ulikhet. Vi vet hva det vil si å bo på et sted hvor folk blir behandlet som om de hadde mindre verdi enn andre. Og fordi de betraktes med lavere verdi, blir de fratatt sine grunnleggende rettigheter som tilgang til utdanning, anstendig bolig, sanitæranlegg, helse og sikkerhet.

På dette stedet lærte vi å sørge med dem som sørget over sitt barns tidlige død – en død som mange ganger var forårsaket av sykdommer som klart kan forebygges og behandles. Men det var ingen medisiner på sykehuset. Mange ganger sørget vi med familier som hadde mistet barna sine på grunn av vold som følge av narkotikahandel. Vi vet hva det betyr når et barn går til skolen med forventning om å få dagens første måltid – og den konstante sulten som ofte skyldtes en politiker som stjal pengene som skulle brukes til skolemat.

Men i dette fattige lokalsamfunnet og i et lite kristent fellesskap hvor vi reflektere over Bibelens budskap, lærte vi også at evangeliet befrir fattige mennesker fra løgnene, slik som: «Du er ikke i stand til, og du har ingen verdi». Sammen stilte vi spørsmålet: «Utfordringene i samfunnet er store, vi er ikke mange, men kan vi få til forandringer på dette stedet her?»
Svaret vårt var: «Ja, Jesus sa at vi kan!» Hvis vi er jordens salt, kan denne byen ikke råtne. Hvis vi er verdens lys, må vi handle slik at andre mennesker kan komme ut av mørket. Vi vil få en kamp, og ​​det vil være trusler fra undertrykkerne, men Gud vil være vår følgesvenn fordi Han elsker rettferdighet (Salme 11,7).

Vi trente folk til å innta de rom hvor offentlig politikk i byen formuleres og kontrolleres. Vi begynte, i tillegg til å lese bibelteksten, også å lese vår kontekst. Vi fant i Guds ord håp og styrke til å handle. Ut fra dette begynte det å oppstå spenninger med korrupte politikere. Noen av dem måtte i fengsel, og de begynte å mislike meg og vårt trosfelleskap.

Men vi var ikke bekymret for vår popularitet. Vi fortsatte å jobbe og strukturere programmer innen utdanning, advocacy, helse, sport, solidaritetsøkonomi og agroøkologi. For seks år siden var alle initiativene ledet av mennesker som selv var født i lokalsamfunnet. Mennesker ble forvandlet og ble selv endringsagenter. Troen fremmer motstandskraft!

 

Ulikhet er et politisk alternativ



Ulikheten i Brasil er ikke en ulykke eller en tilfeldighet. Det er en politisk beslutning! Vårt skattesystem er regressivt: de som tjener mer, betaler mindre. To tredjedeler av skattene som er samlet inn i landet, kommer fra skatter belastet på forbruk. Og de fattige forbruker all sin inntekt. I mange utviklede land kan skatt på store formuer være opp mot 40 % – i Brasil er den på bare 4 %.

Blant mulighetene for å skape et mer rettferdig samfunn, er skattereformen en åpenbar måte. Det er nødvendig å løse det faktum at de rike har en lavere skattebyrde enn de fattige. Skatt på forbruk av essensielle produkter, som mat og offentlige tjenester, bør reduseres, siden praktisk talt alle de fattiges inntekter blir brukt der. Dessverre er det private interesser som begrenser enhver regulering som påvirker inntekt og rikdom av de rikeste.

I verden eier åtte enkeltpersoner det samme som den fattigste halvdelen av befolkningen. Samtidig lever mer enn 700 millioner mennesker på mindre enn 1,90 dollar per dag. I Brasil er situasjonen verre og preges av ekstreme ulikheter: De seks største milliardærene i landet har tilsammen rikdommer som tilsvarer det 100 millioner av de fattigste brasilianerne eier. 5% av befolkningen – den rikeste – tjener hver måned det samme som de andre 95 % tilsammen. I en rangering av over 140 land er Brasil er det tiende mest ulike og urettferdige landet i verden.

Ekstrem fattigdom har økt igjen i Brasil siden 2014. I dag har landet nesten 15 millioner mennesker som ikke har nok inntekt for å garantere tre måltider om dagen. Og husk at Brasil er en landbruks-stormakt! Vi produserer fire ganger mer mat enn nødvendig for å betjene hele Brasils befolkning. I verden i dag dør et barn hvert sjette sekund på grunn av sult eller sultrelaterte sykdommer. Bare én ting hindrer alle mennesker i å ha nok mat: Urettferdighet!

I mange land vil innflytelsesrike mennesker hevde at for å utrydde sult i verden må vi produsere genetisk modifisert mat. Nei, det er ikke nødvendig! Det er nok naturlig mat i verden til å forsyne alles behov. Det som ikke finnes er en rettferdig fordeling av denne maten. Investeringen i genmodifisert mat er ikke ment å tilfredsstille de fattiges behov, men har til formål å tilfredsstille de rikes grådighet. Denne maten eliminerer ikke sult, den eliminerer de sultne!

Fattigdom som skyldes ulikhet er et kall til handling. Forkynnelse som har fokus på menneskers komfort er ikke evangeliet til Jesus fra Nasaret. Jesu evangelium åpenbarer en Gud som er forpliktet på historien, som elsker rettferdighet, er far til foreldreløse og beskytter enkene. Han er allmektig Herre av all skapelse og er i misjon, for å «gjøre alle ting nye».

Vi må snakke om ulikhet, fordi ulikhet dreper.

Bebeto Araújo

Fattigdom og ulikhet påvirker helsen. Men myndighetene i Verdens helseorganisasjon (WHO) gir ikke disse sosiale faktorer den samme oppmerksomheten som andre faktorer når de prøver å forbedre helsen til mennesker. Et medisinsk tidsskift (The Lancet) publiserte resultatet av en studie som løfter fram dette aspektet: Fattigdommen forkorter livet nesten like mye som fedme og en stillesittende livsstil, høyt blodtrykk og høyt forbruk av alkohol. Spørsmålet er fortsatt: Hvorfor tar ikke WHOs globale strategier og planer hensyn til fattigdoms- og ulikhetsfaktorene?

Er de fattiges helse mindre viktig enn de rikes?

WHO gjør en innsats for å stoppe røyking og fremme idrett i befolkningen – og det er bra fordi det endrer folks helse og livskvalitet til det bedre. Men på samme måte kan sosioøkonomiske faktorer også endres på alle nivåer (lokalt, nasjonalt og internasjonalt), med tiltak som (1) fremme utvikling i tidlig barndom, (2) prioritere en politikk som reduserer fattigdom, og (3) bedre tilgang til utdanning, noe som er en av pilarene innen sosial endring. Derfor er WHOs forebyggingsstrategi for kroniske sykdommer feil fordi de ikke angriper strukturelle faktorer. De forholder seg kun til faktorer på individnivå: «Praktiser idrett og ikke røyk».

Vi er alle ansvarlige for alle.

Når vi skal gjøre noe med fattiges situasjon i verden må vi ut fra et bibelsk perspektiv angripe kjernen til urettferdighet. Dette er ikke en veldedighetshandling – det handler om rettferdighet og er en etisk forpliktelse. Kanskje vil noen ha nok med seg selv og tenke at det jo er harmonisk i eget nabolag, egen by eller land. Martin Luther King pleide å si at «urettferdighet hvor som helst er en trussel mot rettferdighet overalt.» Om noen uker vil dere motta en person med en ekstraordinær livshistorie. En mann som alltid sier: «Rettferdighet er alles ansvar» (Dr. Denis Mukwege).

Jeg er blitt overbevist ut fra Bibelen og av min egen erfaring blant de fattige at … fattigdom forsvinner ikke av seg selv:
Derfor reiste Gud opp profetene i Det gamle testamente – for å fordømme den strukturelle synden som undergravde selve grunnlaget for det jødiske samfunnet. Profeten Jesaja hever sin stemme og fordømmer Israels sterile åndelighet, en åndelighet som ikke produserte rettferdighets frukt.

Profeten peker på en åndelighet som Gud forventer av sitt folk: Å frigjøre de fattige fra undertrykkelse, dele brød med de sultne, la hjemløse stakkarer komme i hus, og når du ser en naken skal du kle ham (Jesaja 58)
Derfor kom Jesus og annonserte frigjøring og verdig liv for alle de som var undertrykt – enten denne undertrykkelsen er politisk, økonomisk eller åndelig. (Lukas 4,18).

Derfor er kirken en bevegelse av enkle og modige mennesker. Ledet av Den Hellige Ånd skal vi gå ut i verden og proklamere til alle at Guds rike er et rike av rettferdighet, fred og glede (Romerne 14:17). Et rike der den som har mye ikke bygger murer, et rike hvor den som har mye øker størrelsen på bord sitt – slik at «det kan være likhet» (2 Korinter 8.14).
Fattigdom forsvinner ikke av seg selv!
Derfor er vi her.

Hvilken rettferdighet snakker vi om?

Fattigdom inviterer sine disipler til å utøve større rettferdighet enn den som praktiseres av det «dominerende religiøse systemet». For jeg sier til deg at med mindre din rettferdighet er større enn de skriftlærde og fariseerne, vil du aldri komme inn i himlenes rike (Matteus 5:20).

Jeg tenker at disiplene var forvirret da de hørte disse ordene, fordi de skriftlærde og fariseerne var de «mest rettferdige mennesker på jorden». Loven inneholdt 248 bud og 365 forbud, totalt 613 regler, og de hevdet å oppfylle dem alle! Jesus sier at med mindre disiplene er mer rettferdige enn de mest rettferdige mennesker, vil de aldri komme inn i Guds rike. Har mesteren mistet vettet? Nei! Han lærer at kristen rettferdighet er annerledes og dypere enn fariseernes rettferdighet. Det er en rettferdighet i hjertet og aktivert av medfølelse. Dette krever et nytt hjerte, et hjerte fritt for egoisme og grådighet, et hjerte som er forvandlet av Gud.

 

Sluttkommentarer:

Sanne tilhengere av Jesus, uansett hvor vi bor, skal vi nærme oss de sårbare og svake. Vi skal la oss opprøre, og vi skal heve stemmen vår mot ethvert system eller struktur som fremmer ulikhet og død.

Det største problemet i verden er ikke fattigdom – det største problemet er grådighet. Grådighet slavebinder like mye som fattigdom, og undertrykkeren trenger også vår medfølelse. De rike og de mektige trenger også befrielse. Mange rike mennesker har alt, bortsett fra en god grunn til å fortsette å leve.

Å vise medfølelse, kjempe for rettferdighet og engasjere seg i handlinger som fremmer like muligheter, er ikke valgbare oppgaver for kristne. Dette er faktiske tegn som viser at vår tro og vår forpliktelse til Kristus er sanne. Å vise kristen kjærlighet er en revolusjonerende politisk handling.
Må Gud hjelpe oss med å redusere avstanden mellom det vi sier og det vi gjør, på en slik måte at vår tale blir vår praksis.

Bebeto Araújo
15/10/20