Fra Bekkestua til Guayaquil

Lyden av flasker som klirrer mot hverandre og en svak eim av gamle flasker ligger i lufta. Jeg får følelsen av at vi tråkker inn i en kjempepantemaskin. Flasker blir sortert, tømt og kastet. Vi er på Bekkestua skole for å besøke solidaritetsklassen.

Det er første gang de 28 elevene og foreldrene deres møtes etter sommeren. Én gang i måneden er det dugnad, og det samles inn flasker. Pengene de samler inn skal gå til Ecuador. En av fedrene, Klaus, forteller at de er spente på hvordan dagen vil bli. – Det er vanskelig å si hvor mye vi vil samle inn i dag. Det er første gang siden sommerferien, så jeg tror det kan bli ganske mange flasker. Da blir vi nok stående her utover kvelden. Noen pleier å ha med seg kake, så det er veldig hyggelig.

Solidaritetsklassen er en linje på Bekkestua ungdomsskole. Ett av målene til klassen er å reise til Guayaquil for å besøke prosjektene klassen støtter. Gjennom året har klassen også dugnader, de lærer spansk og de lærer om bistand. Klassen har et mål om å samle inn 600.000 på tre år. Elevene jeg besøker går nå i niende klasse.

Pantekunnskap

Regnet ligger i lufta, og den kalde høstlufta har allerede begynt å komme.  Foreldrene er rutinerte i oppgavene sine. Biler med flasker kommer og går, noen står og sorterer det som kommer inn, og en tredje oppgave er å få alle flaskene inn i konteineren. – Denne flasken er det ganske mye pant på, den flasken er det ikke pant på. Jeg har lært meg en god del om panting som jeg ikke visste før, forteller en av fedrene. – Her om dagen var det en pante-dokumentar på TV, og den måtte jeg få med meg, sier han og ler. Det kommer flere foreldre, de klemmer og snakker om hvordan sommeren har vært.

En mandag i måneden møtes de, men hvor er elevene? Vi får bli med i bilen til en av fedrene og jeg skjønner fort hvor elevene befinner seg: De går fra dør til dør for å samle inn flaskene. Det er høyt tempo, de småjogger mellom husene, hiver posene i bilen og er raskt på vei til neste rute. Aleksander, en av guttene i klassen, forteller mens han går fra hus til hus og ringer på dører: – Jeg har sittet i styret det siste året, styret pleier å ha møte etter flaskeinnsamlingen. Aleksander hørte om solidaritetsklassen fordi en nabo gikk i denne klassen, og han syntes det virket spennende å lære mer om verden. – Det beste med å gå i solidaritetsklassen er at man kan hjelpe noen som trenger det, forteller Aleksander. Kompisen Lars henger seg på. – Det beste er når hele klassen gjør en innsats sammen. Også er det veldig godt miljø blant oss gutta i klassen, jentene kan jeg ikke uttale meg så mye om.

Fra dør til dør

Guttene ringer på dører, og de fleste har sekkene klare. Alle som lukker opp er veldig hyggelige, og flere har samlet opp flasker hele sommeren. – Vi pleier å sende ut en melding dagen før om at vi kommer. Og så sender vi informasjon om arbeidet vi gjør og prosjektene gjennom hele året, forteller Aleksander. De jobber systematisk, og de vet hvor alle husene er. De gule refleksvestene gjør at de er lette å få øye på. – Jeg tror det er flasker folk tenker på når de hører ordet solidaritetsklassen, sier Aleksander.

Jeg hopper inn i bilen igjen for å dra tilbake til skolen. Vi kjører forbi noen poser på veien, og jeg lurer på om sjåføren klarer å kjøre forbi når han ser poser som potensielt kan inneholde flasker. – Ja, det er litt vanskelig. Men jeg må tenke at det er noen andre sin rute, så jeg regner med at det ordner seg, sier han og ler. Foreldrene er en viktig del av flaskeinnsamlingen, og en mandag i måneden bruker de hele ettermiddagen sin på flasker. – Det er veldig sosialt og hyggelig å bli så godt kjent med de andre foreldrene. Vi snakker også mer og mer om Ecuador hjemme, forteller faren til Aleksander.

Målet er Ecuador

Tempoet ved skolen har økt. Biler står i kø for å levere fra seg flasker, og hender jobber systematisk for å få alle flaskene sortert i riktige poser. Jeg syns konteineren begynner å fylle seg opp og spør om det er fare for at det blir for mye flasker. – Vi har aldri fylt opp mer enn konteineren, tidligere klasser har klart det, men ikke vår, forteller Klaus.

Målet om tur til Ecuador er noe som både foreldre og elever tenker og drømmer om. Flere av foreldrene skal være med, blant annet Klaus. – Jeg har ikke vært i Ecuador før, og jeg er veldig spent på hvordan det blir. Vi merker at elevene lærer masse, spesielt å ta ansvar. Jeg tenkte at det var fint da sønnen min hadde søkt seg til linjen, han tok et valg om å lære å bruke ekstra krefter på andre mennesker som trenger det, avslutter han. Foreldrene må tilbake til arbeidet, de snakker om at de nok må bli her til 22.30 i kveld, for det er mye flasker. Jeg reiser hjem imponert over innsatsen.

Noen timer senere tikker det inn en melding med oppdatering fra kvelden. – All time high, rekorden er i boks! Konteineren ble full, og mange sekker måtte bæres ned i kjelleren.