Uten mat og drikke duger helten ikke

For tre år siden meldte FNs utviklingsprogram om at Bolivia er et av landene som kommer til å lide av klimaforandringer. De siste månedene har tørken herjet i store deler av landet, og befolkningen har kjent klimaendringene på kroppen. Her er noen av innbyggernes fortellinger:

Vi befinner oss høyt oppe i fjellene i Luribay, 3800 meter over havet. Noen timer i bil langs snirklete og smale veier leder oss til Jaime Masi Canaza, Freddy Casas Condori og Benjamin Mamani Acero. Alle bor i landsbyen Tamaza og er bønder. Jaime er leder for mannsorganisasjonen Tupac Katari, og han forteller om hvordan de har merket klimaforandringene.

Mellom bakkar og berg

– De siste årene har vi merket mer og mer til klimaforandringene. De siste ti årene har vi drømt om å få til et vanningssystem så våre avlinger ikke skal være så avhengige av været. Vi prøvde lenge å få til noe selv, men vi lykkes ikke. Takket være et politisk skifte i Luribay og at Misjonsalliansen begynte å jobbe her har vi fått det til, forteller han. Bøndene i Tamaza har lenge drevet jordbruk lenger nede i dalen. Vi befinner oss nå høyt oppe på fjellet, og tidligere var det ikke mulig å få noe til å vokse her. Da mannsorganisasjonen kom til MANB for å be om hjelp, var det første spørsmålet som kom: Hvorfor dyrker dere fersken her? På denne høyden? Dere har jo avlinger lenger nede i dalen!

Svaret fra lokalsamfunnet var: Vi har ingen annen jord. Jordstykker går ofte i arv, det blir delt på barn, og de deler det igjen på sine barn. Til slutt har hver bonde et lite stykke jord igjen, derfor må den jorden brukes på den beste måten. – Det er fersken vi kan, og vi drømte om at avlingene skulle lykkes, men problemet var at vi ikke hadde tilgang til vann og at temperaturene steg og steg, forteller Jaime. MANB ble imponert over innsatsen til bøndene. – De viser at de prøver å finne løsninger. De høye temperaturene har ført til at de nå kan dyrke fersken på denne høyden, det kan føre til større avlinger og mer jord for landsbyen. Vi så at den eneste løsningen var å finne vann, forteller Ruben Exalto Ruiz som jobber med vannprosjektene i MANB.

Sprukken jord og trær som bærer frukt

Benjamin, Jaime og Freddy viser stolt frem den nye vanntanken de har fått. Den rommer 45 000 liter vann. Denne vanntanken fyller også på en annen vanntank som ligger litt lenger nede, det betyr at den aldri renner over. – Vann forandrer alt. Tidligere hadde vi ikke vann i nærheten, da måtte vi gå of hente vann og mye forsvant på veien, forteller Freddy. Nå jobber lokalsamfunnet sammen med Misjonsalliansen for å effektivisere vanningen av jorda.

Ruben fra MANB ser behovet for fokus på klimaendringer fremover. – Det vi har sett er at det skjer langsomme forandringer over tid. I år har det ikke regnet, derfor er det mange landsbyer som lider av tørken. De siste årene har vi også sett at det har blitt varmere høyere opp på fjellet. Det positive er at det finnes vann her. Vi har bekker i fjellene og flere vannkilder som ikke er i bruk. Jeg tror problemene handler mye om teknisk brist og dårlige planlegging, vi har ikke vært rustet for de endringene som har kommet. Utsending Malin legger til: – Tidligere var det et sted man kunne stå på ski her i Bolivia, det ligger ganske høyt. Nå er det grønt der året rundt, og den forandringen har skjedd på ganske kort tid.

Tilbake på jordet viser bøndene frem ferskentrærne. Bakken under oss er full av sprekker og knusktørr jord. Solen steker på himmelen. Freddy viser oss noen av trærne. – Sånn kunne trærne se ut før, sier han mens han viser et tørt og lite tre. Så viser han stolt frem de friske trærne som nå får gro og bære frukt, kun ved hjelp av litt vann. – Takket være denne hjelpen kan vi forsørge våre familier gjennom en god produksjon hvor vi er ikke så påvirket av klimaendringene, avslutter Jaime.

På jakt etter vann

Lenger nede i Luribay ligger landsbyen Anquioma, her har vannmangelen også skapt store problemer. – Det er fire år siden vi innså at vi måtte gjøre noe med vannsituasjonen. For noen år siden fikk vi noen vannkraner av en organisasjon, vannet kom fra innsjøen. På grunn av klimaendringene har innsjøen nesten tørket inn. Og det er derfor tilfeldig om det kommer noe vann ut av kranene eller ikke, og vannet som kommer er ikke av god kvalitet, forteller Ruben Lobera, innbygger i Anquioma.

Landsbyen begynte jakten etter vann. De gikk i fjellene, i områdene rundt landsbyen, og de spurte alle de møtte på sin vei: Hvor kan vi finne vann? Omsider fant de en vannkilde, den hørte ikke til kommunen de bor i, men de fikk kjøpt den. Hele lokalsamfunnet gikk sammen og kjøpte jorden vannkilden ligger på. Ryktene sier at denne vannkilden aldri går tom!

Tidligere gikk befolkningen ned til innsjøen for å vaske seg, nå har de kraner utenfor husene sine og kan ta vasken her. De har nå fått kraner med vann fra den nyinnkjøpte vannkilden, og de har beholdt de gamle kranene med vann fra innsjøen. – Selv om ryktene sier at vannkilden aldri går tom, så kan vi ikke bruke ubegrenset med vann. Derfor er kranene stengt midt på dagen. Vi opplevde at barna lekte med vannet og lot kranene stå å renne, derfor måtte vi innføre denne regelen, forteller Ruben. Rett før jul begynte kranene endelig å fungere.

Har landsbyen merket noen forskjell? – Jeg opplever at vi var mer syke før, i hvert fall barna, avslutter Ruben.

Fruktdronningen

Over torget og bak et hus ligger det et jorde som er fullt av tomater. Jordet er omringet av store frukttrær. Her møter vi Sara Horacia Mamani, hun er en dame full av liv og latter. I landsbyen blir hun kalt fruktdronningen. Hun dyrker mange ulike typer frukt. Sara forteller at hun har kjent klimaforandringene både på kroppen og på avlingene. – Det har jo blitt mye varmere, et godt eksempel fra hverdagen er tomatene mine som dere ser bak meg her. Jeg vannet tomatene i går, og allerede nå begynner de å bli tørre og trenger mer vann. Tidligere kunne jeg vanne de hver tredje dag. Alt krever mer av meg nå!

Sara har i likhet med Ruben en ny og en gammel kran utenfor huset sitt. Hun forteller om forskjellen på vannkvaliteten. – Det nye vannet kan jeg drikke flere glass av, det smaker friskt, litt søtt, akkurat som regnvann. Vannet fra den gamle kranen klarte jeg så vidt å drikke ett glass av. Det var som om kroppen min ikke ville ha det, og jeg måtte tvinge det ned. Sara fyker inn i huset og kommer ut med en kjele. Nederst i kjelen er det et tjukt hvitt belegg. – Alle tingene mine fikk dette belegget, og håret mitt ble helt ødelagt av vannet. Hvordan tror du kroppen vår reagerer på dette vannet? Noen barn har blitt født med misdannelser, jeg lurer på om vannet fra den gamle kranen kan være grunnen! Vann er liv! Og jeg er så takknemlig for at vi har fått de nye kranene, forteller Sara engasjert.

Ruben og Sara peker oppover i fjellet og forklarer hvor de fant vannkilden. – Ser du der oppe, rett under der månen nå henger? Det er der vi fant vannkilden, avslutter de.