Vi tror på mennesker - 42 år etter

“Ingen ville kjøpe varene våre, det var vanskelig for barna å gå på skolen, og vi ble ikke akseptert av naboene.” Le Kim Ngoc forteller om den første tiden i New Morning Village, eller Binh Minh, i Vietnam.

Misjonsalliansen startet arbeidet i Vietnam i 1973. Den gang var fokuset på arbeidet blant de som var smittet av lepra, også kjent som spedalskhet. Leveforholdene blant leprapasientene i Saigon på begynnelsen av 70-tallet var dårlige. På og rundt lepra-sykehuset i byen bodde pasientene på det Ngoc kort beskriver som “et lite og skittent område”.

Dette er ingen overdrivelse. Olav Bjørgaas var med på å starte arbeidet og utdyper mer detaljert om situasjonen i boken “Historien om en legemisjonær”. Sykehuset og området rundt var overfylt av folk som ikke fikk behandling, medisiner eller mat. Han hadde aldri sett et så grufullt sted.

Dermed ble det avgjort at Misjonsalliansen skulle støtte oppbyggingen av en egen landsby seks mil sørøst for Saigon for å sørge for bedre bo-, behandlings- og leveforhold for pasientene. Den første pasienten flyttet inn 20. mars 1974, en dato som fremdeles feires årlig. Landsbyen besto av enkle hus, en skole og en kirke. I dag er det omtrent en times behagelig biltur fra Ho Chi Minh-byen, en tur som nok tok atskillig lenger tid på 70-tallet.

Vietnam hadde på denne tiden vært i sammenhengende krig omtrent siden begynnelsen av 2. verdenskrig, og som alltid er det de mest sårbare som rammes hardest av kriser. Området landsbyen ble bygget i ble raskt en krigssone da de nord-vietnamesiske styrkene nærmet seg Saigon. Lokale leger klarte å stoppe angrep på landsbyen under byggearbeidene og fikk forklart hvem landsbyen var beregnet for.

I tillegg til krigen og den ekstreme fattigdommen ble landsbybeboerne møtt med stigmatisering og sosial isolasjon. Det var ekstrem fattigdom i hele landet, og leprapasientene var blant de mest vanskeligstilte. Etter krigens slutt fikk de liten støtte utenfra, så og si alle internasjonale organisasjoner var sendt ut av landet, og staten var preget av langvarig krig og borgerkrig. Landsbybeboerne måtte klare seg selv. “På dagen hugget vi trær og dyrket jorden, på kvelden brant vi trærne for å lage trekull og på nettene fisket vi. Vi måtte bruke de som ikke hadde deformerte kroppsdeler til å reise langt unna for å selge varene, og vi fikk lavere pris”, forteller Ngoc.

Det har tatt lang tid å oppnå aksept blant naboene til landsbyen. Selv om lepra nå kan kureres og ingen i landsbyen er smittsomme, er det fremdeles tegn på sosial stigmatisering. Nguyen Thanh Nam er født og oppvokst i landsbyen, og begge foreldrene hadde lepra. Etter universitetsstudiene i Ho Chi Minh-byen kom han tilbake og er nå ansatt som landsbyleder.

Da han gikk på skolen, hadde barna begynt å gå på den lokale skolen utenfor landsbyen, men ingen ville sitte ved siden av barna fra Binh Minh. Nam og Ngoc forteller om det sterke samholdet som utviklet seg i landsbyen. De hadde ingen andre og fungerte som en stor familie hvor de delte alt av arbeidsoppgaver samt det lille de fikk inn av gaver. Ngoc forteller stolt at selv om de ikke hadde noen ting, har aldri noen fra landsbyen tigget eller stjålet. Selv i dag er det sterkere samhold i landsbyen enn i områdene rundt. Beboerne har dannet en frivillig “vektergruppe” som går runder og sjekker at alt er som det skal i landsbyen. Og Binh Minh er nå offisielt den tryggeste og sikreste landsbyen i provinsen.

Ngoc og Nam ser positivt på fremtiden. En ny generasjon har vokst opp uten sykdommen og får utdannelse og jobb slik at de kan ta vare på foreldrene sine. Det blir større og større kunnskap rundt sykdommen, og holdninger endres selv om det går sakte. “Vi flyttet hit med et håp, og nå er dette hjemmet vårt”, sier en tydelig stolt Ngoc.

Ngoc insisterer på at vi må takke alle i Norge som støttet arbeidet i landsbyen i 73-75, og spesielt de som var utsendinger og familiene deres.